Jerusalem - den evige staden  
     
  Historien om Jerusalem i det Gamle- og Det nye testamentet

Av Torolf Karlsen, Mai 2018


Det er ingen tvil om at den viktigste byen i verden er Jerusalem. Det er først og fremst fordi byen er svært gammel og har blitt et hovedsted for tre store religioner, jødedom, islam og kristendom.

Byen strategiske beliggenhet mellom tre kontinenter taler også om byen sentrale plass i verden der den ligger som et nav mellom Vesten, Østen og det afrikanske kontinent. Utallige hærer har kryssets Israels land og alle viktige verdensledere gjennom alle tider har vært i Jerusalem. Alle de gamle historiske verdensrikene har vært innom Jerusalem så som Babylon, Medio Persia, Grekenland, Romerriket, Det Ottomanske riket med flere. Alle disse har latt igjen spor i form av bygninger eller andre ting som forteller noe om Jerusalems historie.

1) Kristus fullførte forsoningen i Jerusalem år 32 e. Kr. 2) Åndens utgytelse skjedde i Jerusalem det samme året. 3) Den første menigheten ble en realitet i Jerusalem.

JERUSALEM I BIBELEN
Første gang vi møter Jerusalem i Bibelen er i 1. Mos 14:18-19

- Og Melkisedek, kongen i Salem, kom ut med brød og vin. Han var prest for Den Høyeste Gud. Han velsignet ham og sa: Velsignet være Abram av Den Høyeste Gud, han som eier himmel og jord..

Dette hendte ca. 2000 år f.Kr. Og den gang het byen Salem og var styrt av denne bibelske og forunderlige personen Melkisedek. Han var både rettferdighets konge og freds kong i en og samme person. I Jashers Bok er han omtalt som Adonizek.
I den jødiske tradisjonen er han i virkeligheten Sem, en av Noas tre sønner. Han ble 600 år gammel og overlevd mange generasjoner. Hans lange levetid gjorde at han kunne sitte i Abrahams telt og fortelle historien fra tiden før vannflommen, selve vannflommen og tiden etterpå. Sem døde da Jakob var 50 år. Dette i henhold til Jashers Bok.

ABRAHAM OG JERUSALEM
Lite visste Abraham den gangen at nettopp Salem skulle bli hovedstad for det folk og det riket som skulle komme ut fra hans etterkommere. Siden skulle dette bli bibelens by fremfor noen annen, ikke bare for jødene men også for hele verden. Historien om Jerusalem er en lang beretning men vi skal begynne med å si noe om stedet hvor byen ligger.

DE TRE HØYDENE
Jerusalem ligger i et fjellområde som består av tre høydedrag: Moria berg, Sions berg og Oljeberget. Kommer man til Jerusalem er disse tre høydene fremdeles synlige. I dag dekker Jerusalem to av disse høydene, nemlig Moria berg og Sions berg. Oljeberget ligger utenfor Jerusalems murer mot øst men spiller likevel en viktig rolle i byen historie.

ABRAHAM OG ISAK PÅ MORIA BERG
Vi går tilbake til GT og leser historien om Abraham og Isak på vei til Moria berg. Det begynner med den befaling Abraham fikk om å ofre sin sønn Isak på Moria berg.

- En tid etter dette skjedde det at Gud satte Abraham på prøve. Han sa til ham: Abraham! Og han svarte: Ja, her er jeg. Da sa han: Ta nå din sønn, din eneste, ham som du har så kjær, Isak. Dra til Moria-landet og ofre ham der som brennoffer på et av fjellene, som jeg skal si deg. 1Mos 22:1-2 NB

Legg merke til at Herren befaler Abraham om å gå til Moria-landet og ofre Isak på et av fjellene. Valget ville da ble enten Moria eller Sion eller Oljeberget. Tradisjonen sier at han ofret Isak på Moria-berget men ikke i virkeligheten, for Herren tilveiebrakte et stedfortredende offer, et bilde som peker fremover mot Jesus, Guds lam.

JERUSALEM VIKTIG FOR ISRAEL
Jerusalem er derfor svært viktig for Israel fordi det var på dette berget at Gud lot se seg og forordnet et syndoffer. Mye senere skulle yppersteprestene fortsette å ofre til Gud på samme sted og Guds herlighet skulle åpenbare seg i templet. Abraham fikk ikke eie noe land i Kanaan men hans etterkommere skulle som folk ta landet i eie og gjøre dette hellige sted til sin helligdom for tusen år.

ISRAEL I KANAANS LAND
Israel vokste seg stor i Egypt og talte ved utgangen kanskje så mange som 2 millioner mennesker. I 40 år vandret de i ørkenen som et rent nomadefolk og dro fra sted til sted ettersom Herren ledet dem. Under Josva drog de over elven Jordan og kom for første gang inn i Kanaan. De kjempet mot syv forskjellige folkeslag i Kanaan og bosatte seg etter hvert i byene og landsbyene i landet.

KONG DAVID INNTAR JERUSALEM
Men Jerusalem ble ikke interessant for dem før kong David inntok byen i 1048 f.Kr. Det var jebusittene som bodde i byen. De hadde bygget kraftige murer rundt byen og ettersom den lå i en skråning var den omtrent uinntagelig. Men David og hans menn fant en vei inn til byen ved å følge vannledningen fra byen vannkilde.

- Så dro kongen og hans menn til Jerusalem mot jebusittene, som bodde der i landet. Men de sa til David: Du kommer aldri inn her! Blinde og lamme skal drive deg bort med disse ordene: David kommer aldri inn her! Men David inntok likevel Sions borg, det er Davids by. Den dagen sa David: Hver den som slår jebusittene, la ham bruke vannledningen* og nå de lamme og blinde som Davids sjel hater. Av dette kommer ordet: En blind og en lam skal ikke komme inn i huset. 2Sam 5:6-8 NB

Så slo David seg ned i Jerusalem og byen ble hans hovedsete. Turister til Israel kan besøke gamle Jerusalem og se steinene som dannet muren i den gamle Davids by.

JERUSALEMS VIKTIGSTE BYGNING
Da Israel drog over Jordan og bosatte seg i landet, ble tabernaklet reist i Sjilo. Det var først under kong David at det kom på tale å flytte helligdommen til Jerusalem. David fikk guddommelig sanksjon og profeten Natan sa han måtte gjøre som Gud hadde lagt i hans hjerte. David fikk ikke bygge templet men hans sønn Salomo fikk den æren. Dette skjedde ca. 490 år etter utgangen fra Egypt og i en tid da Israel opplevde stor fremgang på mange områder.

- I det fire hundre og åttiende år etter Israels barns utgang av landet Egypt, i måneden siv, det er den andre måneden, i det fjerde året etter at Salomo var blitt konge over Israel, da begynte han å bygge huset for Herren. 1Kong 6:1 NB

- og i det ellevte året i måneden bul, det er den åttende måneden, var huset ferdig i alle sine deler. Det var i ett og alt som det skulle være. Da hadde han bygd på det i sju år. 1Kong 6:38 NB

Dette templet skulle stå helt frem til det ble ødelagt av kong Nebukadnesar i året 586 f.Kr. I den krigen som skulle gjøre ende på den jødiske staten som et kongedømme, en tilstand som skal vare helt til Jesus kommer tilbake til Jerusalem og inntar sin plass som kongenes Konge og herrenes Herre. Tidspunktet for denne hendelsen kan vi ikke tidfeste. Han sier selv at Jerusalem er den store kongens stad. (Matt 5:35)

toppen


JØDENE VENDER TILBAKE TIL JERUSALEM
Jødenes landflyktighet skulle ikke vare for bestandig. Jerusalem skulle ikke ligge øde for all tid. Byen og helligdommen skulle bygges opp igjen og det var en rest av det jødiske folket selv som skulle gjøre dette. Landflyktigheten i Babel varte bare 70 år. I løpet av denne tiden ble Israel for all tid renset fra avgudsdyrkelsen, den synden som hadde forårsaket deres bortførelse til Babylon. Det ligger i sakens natur at mange jøder valgte å bli i Babylon og landskapene der omkring. Bare en rest vendte tilbake ledet av Serubabel, Ezra og Nehemias.

Hver av disse hadde en helt spesiell oppgave. Serubabel var av kongelig ætt og sto for gjenoppbyggingen av Salomos tempel som var lagt øde. Dette skjedde omkring år 520 f.Kr. Serubabels tempel var ikke så flott som Salomos. Mange av de hellige gjenstandene i det første tempel, var ikke lenger der. Paktens ark var ikke lenger på sin plass i det aller helligste. Kronikerbøkene forteller at profeten Jeremias gjemte lysestaken før Nebukadnesar inntok Jerusalem i år 586.

NEHEMJA, KONGENS MUNNSKJENK
Denne Nehemja var munnskjenk hos kong Artaxerxes med tilnavnet Longimanus. Han hadde en svært viktig oppgave: Han skulle smake på vinen før kongen fikk den i sin munn. Var vinen forgiftet ville selvsagt munnskjenken merke det først.

Templet var gjenoppbygd men byen Jerusalem lå i ruiner og murene var revet ned og portene brent. Nehemja hadde en stor sorg i sitt hjerte og kroppsspråket talte tydelig om hans bedrøvelse. Kongen ble oppmerksom på dette og spurte Nehemja hvorfor han var lei seg. Beretningen finner du i Neh 2:1. Alt dette skjedde i det 20. år av Artaxerxes regjeringstid og året var 445 f.Kr.

JERUSALEM SETTES I STAND
Han fikk alle tillatelser og kongen var velvillig og Jerusalem skulle bygges opp igjen. Nehemja skulle selv lede arbeidet. Likevel var oppgaven formidabel og samaritanene som nå bodde i landet satte seg imot. Det ble derfor en langvarig oppgave og det tok 49 år før Jerusalem ble ferdig med sine murer og sine porter. (Dan 9: 25)

Det må ha vært en vidunderlig opplevelse å igjen kunne gå i Jerusalems gater og føle seg trygg innfor de høye murene. Denne tilstanden skulle vare i mange år for den neste verdensherskeren som kom var Alexander den store. Han raserte mange land og deres store byer, men rørte ikke Jerusalem med en finger. Det var fordi ypperstepresten kom ham i møte utenfor Jerusalems murer ikledd sin hvite kledning og med profeten Daniels bok i sine hender.

Han viste Alexander avsnittet i Daniels-boken som forteller om det Makedoniske riket som skulle komme. Det sparte Jerusalem for krigens redsler.

Domen på Oljeberget over stedet hvor Jesus ble tatt opp til himmelen


JERUSALEM – DEN HELLIGE BYEN DEL 2

Utallige bøker har blitt skrevet om byen Jerusalems lange historie. For byen er svært gammel og har for lengst rundet 3000 år. Forfattere med forskjellige utgangspunkt har skrevet om denne byen i fortid og nåtid. De har skrevet ut fra sitt politiske og religiøse ståsted, men ingen av dem kan med sikkerhet skrive om Jerusalems fremtid. Bare Bibelen kan fortelle oss om de begivenheter som venter det Jerusalem som nå er.

Det vi vet er at Jerusalem har gjentatte ganger vært utsatt fort konflikt og krig. Byen ligger midt i skjæringspunktet mellom tre verdensdeler, Asia, Afrika og Europa. I historiens løp har store verdensriker kommet og gått og alle disse rikene har på en eller annen måte stått i en spesiell relasjon til den hellige byen, Jerusalem. I denne listen finner vi Assyria, Babylon, Persia (Iran) Grekenland og Romerriket. Alle har sin plass i den bibelske historien og sentralt i dette finner vi Jerusalem.

MUREN RUNDT JERUSALEM
Flere av oss har besøkt Israel og gått omkring i byen Jerusalem og sett muren rundt byen. Noen tror kanskje at muren er den som var omkring Jerusalem på David og Salomos tid. Slik er det dessverre ikke. Jerusalem har vært angrepet av fiender og murene har blitt revet ned og bygd opp igjen utallige ganger. Den opprinnelige muren er for lengst borte og den som nå står ble bygd av Suleiman den Store, sultan i det Ottomanske riket (1520 -1566). Tidspunktet for denne renovering av muren skjedde i årene 1538 – 40. En mener at Suleiman bygde muren over tidligere murer, både fra korsfarertiden og den Bysantinske perioden. Det er denne muren som står i dag.

JERUSALEM I KRIG OG SORG
De aller fleste av erobrerne ønsket ikke å ødelegge byen men ha kontroll over den. Den som hadde kontroll over Jerusalem behersket også folket. Men jødene satte seg alltid voldsomt imot enhver form for angrep på byen og som oftest endte det med blodsutgytelse. Så Jerusalem har gjennomlevd sin tid med krig og sorg.

Arkeologer, både jøder og ikke-jøder, har i flere år gravd i Jerusalems ruiner og funnet lag på lag av ruiner og avfall som forteller sin historie om byen gjentatte ødeleggelser. En har kommet frem til at Jerusalem har blitt beleiret 23 ganger og inntatt mer enn 40 ganger! Bare to ganger har Jerusalem blitt totalt ødelagt. Første gang av kong Nebukadnesar i 600 f.Kr. (2. kong 25:8-10). Andre gang skjedde det skjedde det da romeren Titus beleiret byen og la den øde i den store Jødiske krig år 70.

I henhold til forfatteren Eric Cline i sin bok «Jerusalem Besieged: From Ancient Canaan to Modern Israel» har Jerusalem gjennomlevd 118 konflikter siden 1350 f.Kr. da et folk kalt Habiru (hebreerne) trengte inn i landet Kanaan og beseiret folkeslagene der.

toppen


ALEXANDER DEN STORE KOMMER TIL JERUSALEM
I henhold til det profetiske ordet i Daniels boken, skulle det fremstå fire store verdensriker. Det første var Babylon representert ved kong Nebukadnesar, det andre Media-Persia, det tredje Grekenland og det fjerde Romerriket. Alle omtalt flere steder i Daniels-boken. Det tredje riket, Grekenland eller Hellas, ble et stort verdensrike under den unge Alexander, i ettertid kalt Alexander den Store.

Han ble født i juli 356 f.Kr. og døde juni 323 f.Kr. Hans far var Filip II av Makedonia. Alexander ble konge og hærfører av en liten med svært effektiv hær og underla seg Egypt, Persia og flere andre riker. Han rike strakte seg helt til India og den fruktbare Indusdalen. Hans største seier var over Dareios II i slaget ved Issos i 333 f.Kr. Han fortsatte sitt felttog langs Middelhavskysten og kom etter hvert til Judea.

Alle fryktet at Alexander ville gjøre med jødene slik han hadde gjort med menneskene alle andre streder. Folket i Jerusalem fryktet at byen deres ville lide samme skjebne som alle andre byer som hadde satt seg opp mot Alexander. Men her forteller historien en meget interessant hendelse.

ALEXANDER MØTER YPPERSTEPRESTEN
Her må vi støtte oss på den jødiske historieskriveren Josephus Flavius som skriver om dette i sin bok «Den jødiske Oldtid» Det vil føre for langt å gjengi hele dette avsnittet hos Josefus, men jeg tar med en liten del og begynner med ypperstepresten Jaddua som tjente på denne tid. Han hadde en drøm fra Gud. Herren befalte Jaddua å pynte bymuren med girlander og be folket kle seg i hvitt og prestene ha på seg sitt fineste presteskrud. Så skulle de gå ut av porten og møte Alexander i all sitt skrud for de ville ikke komme til skade. Jaddua, prestene og alt folket gjorde som Herren hadde sagt. Da Alexander så prosesjonen som kom han i møte og ypperstepresten med sin tiara med Guds navn inngravert, falt Alexander ned for Gud og hilste ypperstepresten.

Det viste seg av Gud hadde latt Alexander se i en drøm denne prosesjonen som nå møtte ham utenfor Jerusalems murer. Han ble overbevist om at Jerusalem var en hellig by som ikke skulle ødelegges men bevares. Det var Guds by. Ypperstepresten Jaddua instruerte Alexander slik at han fikk ofte til den levende Gud et offer etter Guds behag. På denne måten ble Jerusalem berget for Alexanders hær og fikk fortsette å leve i fred under hele den tid Alexander var konge over den daværende kjente verden. (Kilde: Antiquities of the Jews, Bok 11,kap 8, vers 5).

Etter Alexander den Stores død i 323 f.Kr. forandret situasjonen seg dramatisk. Alexanders kjemperike ble delt mellom hans tre generaler og Judea kom etter hvert inn under Syria. Det ble en tid med mye lidelse for selevkidekongen Antiokius var ikke interessert i å overlate jødene i sin egen tro. En sterk kampanje for hellenisering av Judea og jødene begynte. I denne tiden fremsto familien Makkabeus og de tok opp våpen mot Antiokius.

I denne perioden fremsto det menn med ekstraordinært mot og sterk vilje til å stå imot hedenskapet og bevare den jødiske troen på én Gud, skaperen av himmelen og jorden. Året 167 f.Kr. ble Jerusalem gjenerobret og i 165 ble templet på nytt renset og innviet til Gud Herren. I ca. 100 år hadde Juda selvstendighet helt frem til romerne kom i 63. f.Kr.

Det er nok å si at jødefolket bevarte troen og beseiret sine fiender og var en tid til og med politisk selvstendig, en selvstendighet som varte i ca. 164 år.

JERUSALEM I DE 400 ÅR ETTER PROFETEN MALAKIAS
Mellom det gamle og det nye testamentets tid, ligger der 400 år. I disse årene var det ingen kjente profeter som talte og det oppsto et vakuum i folket med forfall på det åndelige planet. Det åndelige innholdet for jødene i denne tiden ble diktert av de religiøse partiene som eksisterte på den tiden. Disse var først og fremst fariseerne. Den yppersteprestelige linjen ble brutt av hendelser som vel ingen hadde kontroll over.. Men Serubabels templet sto der fremdeles og mange fortsatt å tro på Jehova og leve etter hans lov.

Kart over den gamle byen Jerusalem slik den så ut for lenge siden

toppen

MELLOM DE TO PAKTENE – TIDEN MELLOM GT OG NT

- Se, jeg sender dere Elias, profeten, før Herrens dag kommer, den store og forferdelige. Han skal vende fedrenes hjerte til barna, og barnas hjerte til deres fedre, så jeg ikke skal komme og slå landet med bann. Mal 4:5-6

Disse ordene ble uttalt av Malaki, den siste profeten i det gamle testamentet og fullførte dermed den siste av de 39 kanoniske bøkene som tilhørte denne perioden. Nå begynte 400 år med stillhet. Det fremsto ikke flere profeter før døperen Johannes kom ut fra ødemarken med et flammende budskap om omvendelse og tro på Jesus Messias.

400 ÅR MED STILLHET
Bibelen er også taus om hendelser som fant sted i disse 400 årene men vi er likevel ikke uten kunnskap om hva som skjedde i denne tidsperioden. For det var mange store og viktige hendelser både i Judea og i den daværende kjente verden for øvrig. Kildene til vår forståelse av denne tiden finner vi hovedsakelig i de Apokryfiske skriftene (Makkabeerbøkene) og i historiefortellingene til Josephus Flavius. Vi rekker ikke å skrive om alt som hendte i denne tiden, men vil bruke flere artikler i kommende nummer for å gi noe innføring i det viktigste i disse 400 årene.

Makedonia vokser frem Makedonia er den sentrale delen av det nordlige Grekenland. Der bodde det et fremadskridende og sterkt folk som vi kjenner som grekerne. I 359 f.Kr kom Fillip den 2. til makten og en ny og strålende tid begynte. Fra å være et lite og ubetydelig land, forvandlet Fillip av Makedonia Grekenland til å bli et verdensrike. Hans sønn Filellinas som vi kjenner som Alexander den Store, førte sin fars visjoner videre og spredte hellenismen til mange land og utviklet store bystater hvor den greske kulturen ble etablert for generasjoner.

Alexander den store var en hærfører av dimensjoner og hans bruk av kavaleriet brakte langt større hærer i kne. Spesielt holdt Alexander seg oppdatert på Perserrikets bevegelser. For perserriket var den absolutt dominerende makt på den tiden, og Alexander måtte vinne over denne om hans visjoner for verdensherredømme skulle bli en virkelighet.


I året 330 f. Kristus braket hærene sammen i slaget ved Issos. Perserne tapte slaget og det persiske riket gikk under. En ny tid begynte og et nytt verdensimperium så dagens lys. I løpet av få år spredte det greske herredømmet seg til store deler av verden og nådde også langt inn i India.

ALEXANDER OG JØDENE
Det fortelles at Alexander den store kom til Jerusalem før han møtte perserkongen Darius i slaget ved Issos. Da han kom til Jerusalem ble han møtt av ypperstepresten Jaddua som kom ut mot ham fra byen sammen med prestene, alle kledd i hvite klær. Da Alexander så dem komme, falt han til bakken i tilbedelse. De som var med ham ble forskrekket over denne handlingen, men Alexander forklarte og sa han hadde sett ypperstepresten i denne kledningen i en drøm. Han sa: «Jeg tror at jeg nå legger min hær inn under guddommelig ledelse og at jeg skal overvinne Darius og ødelegge persernes herredømme og at alle ting vil lykkes slik jeg har tenkt det.» Ypperstepresten på sin side ledet Alexander og hans følge inn i Jerusalem. Der kom de med profeten Daniels bok, og ypperstepresten viste Alexander den Store hvordan profeten hadde spådd at Alexander skulle beseire perserriket. Det er mulig at de skriftsteder han viste til var Dan. 7:6 og 8:3-8.

Det er forunderlig at ved Guds styrelse gikk jødene klar av direkte krig og ødeleggelse, men de kom likevel under hellenistisk innflytelse og ble senere også underlagt Syria, et av de riker som oppsto i etterkant av Alexander den Stores død i 323 f. Kr.

JUDEA UNDER SYRISK HERREDØMME
Alexander den Store døde av en mystisk sykdom den 10. juni 323 i Nebukadnesars enorme palass i Babylon. Etter Alexanders død ble hans rike delt mellom hans fire generaler.

• Kassandros fikk Hellas,
• Lysimakus fikk Lilleasia,
• Seleukos 1. Nikator fikk Mesopotamia og Syria,
• Ptolemaios fikk Levanten og Egypt.

Det oppsto indre maktkamp og Lysimakus tok Hellas fra Kassandro. I det hele tatt var denne perioden i Midtøsten sterkt preget av kriger og indre uro og førte til mye nød og fattigdom blant folk. Til slutt ble det bare to riker igjen. Det var Selevkiden-riket (Syria) og Ptolemaios-dynastiet i sør (Egypt). Vi befinner oss nå i året 280 f. Kristus.

Judea opplevde en forferdelig tid med undertrykking fra sine syriske herrer. Dessuten var den hellenistiske påvirkningen sterk og tiltagende. Mange jøder så med forferdelse på det frafall fra den jødiske monoteismen som foregikk. Mange jøder fulgte de hedenske skikkene og glemte sine fedres lærdommer og tro. Josephus skriver mye om denne tiden og likeså finner vi sterke beskrivelser i 1. og 2. Makkabeer-boken.

ANTIOKOS EPIFANIAS
Det fantes en rekke herskere i det syriske riket på denne tiden. De fleste av disse hersket bare en kort tid. Flere av dem ble myrdet eller omkom i krig eller ulykke. I årene 175 – 164 f.Kr hersket en svært ugudelig konge ved navn Antiokos Epifanes IV.  Denne kongen satte seg fore å utrydde jødedommen i Judea og innføre hellenismen med avgudsdyrkelse i landet. Han oppførte sportsleker like i nærheten av templet hvor atleter konkurrerte nakne. Han tillot skjøgevesenet i templets forgård og ofret til avgudene mange steder i landet. Til slutt utfordret han den levende Gud med å ofre en gris på alteret i Jerusalems tempel.

toppen

JØDENE GJØR MOTSTAND
Dette fikk frem det beste i det jødiske folket, og spesielt én familie kjente kallet til motstand på en spesiell måte. Det var familien Makkabeus. Foranledningen til denne jødiske oppstanden mot undertrykkerne kan du lese om i 1. Makkabeerbok Vi har tidligere skrevet om makkabeerne og deres kamp for selvstendighet og frihet. Denne kampen begynte med Mattatias Makkabeus, og når han døde, ble den ført videre av hans sønner: Juda, Jonatan og Simeon.

Simeon ble yppersteprest i året 217 f. Kristus og gjeninnførte den yppersteprestelige arverekkefølgen etter Arons vis. Makkabeerslekten ble også kalt for Hasmoneerne og denne slekten spilte en stor og betydningsfull rolle i tiden mellom de to paktene.

HASMONEERNE
I perioden fra 164 til 67 før Kristus opplevde det jødiske folket frihet fra ytre trykk. De hadde en liten, men egen stat i Midtøsten og styrte seg selv. De hadde riktignok ingen egen konge, men ypperstepresten og det Høye Råd (Sanhedrin) styrte landet som øverste myndighet.

Dette er ofte glemt, men gir oss likevel et glimt inn i den historie som til syvende og sist leder oss over fra det gamle til Det Nye Testamentets tid. I begynnelsen av denne perioden ble templet renset og gudstjenesten med ofringene ble gjenopptatt.

Hanukka ble første gang feiret i måneden Kislev året 165 f.Kr som en takksigelse til Herren som hadde fridd dem fra det syriske terrorveldet. I perioden som fulgte ble landet renset for hellenismen og byfolket vendte seg mer mot Gud enn tidligere.

Hasmoneerne styrte landet og selv om det var indre strid og mange konflikter, fikk landet oppleve fred. Mange viktige begivenheter fant sted i tiden mellom avslutningen av det Gamle Testamentet og det nye. Disse hendelsene førte til endringer i det politiske og religiøse landskapet både i og utenfor Judea.

I Israel vokste det frem mektige familiedynastier som fikk sterk innflytelse politisk og religiøst. Samtidig ble restene av Alexander den Stores mektige imperium gradvis svakere samtidig som Roms innflytelse og makt stadig ble sterkere.

KAMPEN MOT SYRERNE
I tiden etter at makkabeerkrigene var over og syrerne med Antiokius Epifanes som konge var beseiret, fortsatte etterkommerne av Mattatias Hasmon å øve sterk innflytelse på det jødiske folket. Mattatias var far til fem sønner. Tre av disse utmerket seg for sitt mot i kampen mot syrerne: Judas Makkabeus, Jonatan og Simon. Det var disse som på den tiden virkelig styrte Judea.

Makkabeerkrigene startet omkring 167 f.Kr og fortsatte til syrerne led sitt endelige nederlag 142 f.Kr. Dette førte til en periode med frihet for det jødiske folket som de ikke hadde opplevd på mer enn 500 år. Jødene var nå igjen herrer i sitt eget hus.

SIMON HASMON
Da krigen endelig tok slutt, var det bare Simon igjen av alle de fem sønnene til Mattatias Hasmon. Med ham begynte en frihets- og selvstendighetsperiode i Judea som skulle vare i hele 80 år. Simon, hasmoneeren ble ikke bare konge over Israel, men også yppersteprest. Under ham ble Judeas landområde utvidet og fikk igjen grenser som Israel hadde hatt under kong Salomo.

Jødedommen blomstret og det samme kan sies om jødisk kultur og levesett. Simon var ikke yppersteprest i bibelsk betydning, for hans familie kom ikke fra yppersteprestelige ætt. Ei heller var han rettmessig konge etter Davids ætt, for Simon kom fra Levi stamme. Det oppsto derfor ganske snart dissens i folket, og partier for og imot dagens ordning. Johanan Hyrkanus Simons yngste og eneste overlevende sønn het Johanan Hyrkanus. Han var barnebarn til Mattatias Hasmon og ble utnevnt til yppersteprest etter sin far Simon 134 f.Kr. Han var den fjerde i rekken av familien Hasmon som regjerte i Jerusalem.

Men syrerne kom tilbake under sin konge Antiokius VII og Jerusalem måtte igjen betale skatt til syrerne (129 f.kr). Denne perioden varte ikke så lenge og etter få år døde Antiokius VII og Johanan Hyrkanus dro fordel av det politiske vakuum som oppsto, proklamerte frihet fra syrerne enda en gang og tok kontroll over Palestina og Jordan. I sør tvang han Idumeerne (Edom) til å anta jødedommen og i nord tok han et oppgjør med Sikem og et rivaliserende tempel som var bygget der. Men han hadde motstand fra fariseerne som mente han ikke hadde rett til å være yppersteprest fordi han ikke var av Arons hus. Johanan Hyrkanus døde 104 f. Kr.

ARISTOBULUS I
Da Johanan Hyrkanus døde, tok hans eldste sønn Aristobulus over makten. Han regjerte bare et år i Jerusalem og var den første som i denne perioden kalte seg «konge» og satte en krone på sitt hode. Aristobulus var en nådeløs krigerkonge og satte alle sine slektninger i fengsel for å sikre seg at ingen andre av hans familie gjorde ham rangen stridig. Han beseiret syriske utposter og andre områder som tidligere hadde hatt selvstendighet og utvidet Judeas landemerker så landet ble større enn det hadde vært på flere hundre år.

Historien forteller oss at han døde plutselig av en smertefull sykdom. Vi får ikke anledning til å nevne alle i denne oversikten, men hopper til 63 f. kr. da keiser Pompeius organiserte Østen. Romerriket var i ferd med å ekspandere og la under seg rike etter rike. Det ble sagt at dersom et rike satte seg opp mot romerne, ville det gå til grunne. Men om et rike underla seg romersk herrevelde, ville romerne ta ansvar for det riket og beskytte det. Den gang som nå holdt rikene fast på sin selvstendighet og ville ikke for noen pris miste den.

toppen

KEISER POMPEIUS ORGANISERER ØSTEN
År 64 f.Kr kom Pompeius til Syria og derfra invaderte han Libanon. I Beirut kom det utsendinger til ham fra hele Østen. Hit kom også utsendinger fra Judea. Det var Hyrkanus II, den åttende hersker over Judea etter Hasmoneernes slekt, og Aristobulus II som var den sjuende herskeren over Judea. Disse to var bitre fiender og kjempet om makten over Judea. Sammen med dem kom også utsendinger fra en del av jødene som var imot at noen av disse skulle være deres ledere. Keiser Pompeius (106-48 f.Kr).

Pompeius var uhyre populær blant den romerske allmuen. Hans far var Pompeius Strabo, en svært rik mann, men tilhørte ikke de fornemme romerske familiene som på den tiden hadde stor innflytelse på staten. Da hans far døde, fulgte unge Pompeius i sin fars fotspor, steg hurtig i gradene og viste seg dyktig i krig hvor han debuterte allerede som 17-åring. Han inngikk allianser med viktige personer og spesielt med romeren Sulla som ble eneveldig i Romerriket på den tiden. Pompeius hadde glimrende egenskaper som hærfører og strateg og ble veldig nyttig for staten i deres mange kriger. Han vant betydningsfulle seire over et opprør på Sicilia og senere i Afrika, og sto helt ubeseiret i kamp. Folkets yndling ble han fort og steg i gradene. Han var nå blitt general over tre romerske legioner og var på vei til å bli keiser.

POMPEIUS I JUDEA
Hans store gjerning skulle imidlertid være å organisere rikene i øst. Blant dem var også Judea. På den tiden foregikk det en bitter strid mellom Hyrkanus II og Aristobulus II. Det førte til stridigheter og en borgerkrig som skapte kaos og ustabilitet på den østlige flanken. Pompeius måtte handle. Begge sider gav penger til Pompeius for å sikre seg hans gunst. Han valgte Hyrkanus II, som var en godhjertet mann og sammen gikk de mot Jerusalem hvor Aristobulus hadde forskanset seg. Etter tre måneder falt byen. Men Aristobulus var en slu mann og klarte senere å fravriste Hyrkanus makten for en tid. Da Herodes I kom til makten fikk han Hyrkanus henrettet. Året var 31 f.Kr.

KEISER POMPEIUS OG ISRAELS GUD
Pompeius var romer og avgudsdyrker og hadde svært vanskelig for å forstå at jødene kunne tilbe en gud som de ikke kunne se. Man han hadde som politikk at han ikke skulle tvinge folk han beseiret til å tilbe de romerske gudene. Han var derfor svært interessert i det jødiske templet i Jerusalem og gikk inn i templet, gjennom forhenget inn i det aller helligste hvor bare ypperstepresten hadde lov å komme. Han ønsket å se om det virkelig var slik at jødene ikke hadde noen fysiske bilder av sin gud som de tilba.

Josephus Flavius skriver om denne hendelsen i sin bok «Antiquities of the Jews» (jødenes gamle historie) bok 14, kap.4 at Pompeius ikke rørte ved noe av det som var der. Josephus nevner så de hellige gjenstandene som var i templet, men det er bemerkelsesverdig at han ikke nevner paktens ark. Det bekrefter hva vi tror at paktskisten ikke var i det tempel som eksisterte på Jesu tid. Dagen derpå befalte Pompeius at en skulle rense templet og fortsette med å bringe de offer som var påbudt i loven.

JERUSALEM I ROMERTIDEN

En ny stormakt vokste frem og underla seg mange riker og kongedømmer i den daværende kjente verden. Det var også nødvendig å organisere Østen og i år 63 f.Kr. kom romeren Gnæus Pompeius til Jerusalem. Han gjorde Syria til en romersk provins og la Judea under sin administrasjon. Han beseiret Jerusalem og innsatte Herodes den Store til romersk vasallkonge i år 40 f.Kr. Det nærmet seg nå tiden for Messias komme og den gammeltestamentlige tiden var i ferd med å renne ut. Verden befant seg i et tidsskifte og Daniels profetier ble oppfylt.

JERUSALEM OG HERODES TEMPEL
Herodes den Store var en mann som satte spor etter seg i historien. Herodes var ikke jøde men Idumeer. Han kom altså fra Edom, et land og et folk som alltid hadde lagt i fiendskap med jødene og Israel. Han ble innsatt av Rom i sin stilling som konge og fikk etter hvert stor innflytelse på alle hendinger i Judea og i de omkringliggende områdene.

Herodes er kjent for sin byggeaktivitet. Han bygget Cæsarea ved havet, den største og viktigste havnebyen i Israel. Han bygget også Masada som et feriested for seg og sin familie og gjorde klippen til en uinntagelig borg i Judea-ørkenen. Herodes bygget også det luksuriøse Herodium som sitt eget private oppholdssted i vanskelige tider, ikke langt fra Jerusalem. Men mest av alt er han kjent for sin forskjønnelse av templet i Jerusalem.

Dette prosjektet tok opp mye av hans levetid og han bygget på dette templet i 46 år (Joh 2:20). Templet var et av verdens syv underverk og var usedvanlig vakkert med sine store steiner, bygget i hvit marmor og innlagt med gull. Disiplene var imponert over templet bygninger.

- Og da noen talte om templet, hvordan det var prydet med vakre steiner og tempelgaver, sa han: 6 Dette som dere ser – dager skal komme da det ikke skal lates stein på stein som ikke skal brytes ned! Luk 21:5-6

JESUS FORUTSIER JERUSALEMS OG TEMPLET ØDELEGGELSE
Jesus var fullstendig klar over hvordan fremtiden ville bli for det jødiske folket, for staden Jerusalem og templet. På veien ned fra Oljeberget stoppet han og så ut over byen og han gråt og sa:

- Da han kom nær og så byen, gråt han over den, og sa: Visste også du, om enn først på denne din dag, hva som tjener til din fred! Men nå er det skjult for dine øyne. For dager skal komme over deg, da fiendene dine kaster en voll opp omkring deg, og de skal omringe deg og trenge deg fra alle kanter. Og de skal slå deg til jorden, og dine barn i deg. De skal ikke la stein bli tilbake på stein, fordi du ikke kjente din besøkelsestid. Luk 19:41-44

Fiendene her var romerne og de kastet virkelig opp en voll rundt omkring byen og trengte på fra alle kanter. Det skjedde nøyaktig som Jesus hadde forutsagt. Ikke med en gang, men ca. 40 år etter at Jesus talte disse ordene. I disse 40 årene fikk jødene en ny mulighet til omvendelse og tusener av Israels barn ble frelst og lagt til menigheten.

I år 66 begynte den jødiske oppstanden mot romernes okkupasjon. Den begynte i det små men vokste som en bølge over hele regionen inntil Rom ikke lenger kunne tolerere voldsbølgen. Rom bestemte seg for å slå ned det jødiske opprøret og sendte Vespasian og hans sønn Titus med flere legioner til Judea for å nedkjempe det jødiske opprøret.

Det nye testamentet er taus om denne krigen ettersom evangeliene, Apostelgjerningene og brevene ble skrevet før år 70. Krigen førte til et blodbad og Titus inntok byen år 70 og med det templets ødeleggelse.

Den jødiske nasjonen kom nå inn i en alvorlig krise. Templet som holdt dem sammen som folk og gav dem inspirasjon, var borte. Romerne knuste all motstand og hundre tusener av jøder ble drept, solgt som slaver eller bortført til andre land. Byen Jerusalem ble rasert og var ikke lenger beboelig.

JERUSALEM PÅ JESU TID
Dette er en rekonstruksjon av Herodes den stores tempel, slik det så ut frem til år 70 da romerne ødela templet. Legg merke til at fra templet østre side og ut fra tempelplatået går der en gangbro over Kedron-dalen og opp på Oljeberget. Denne broen var den en benyttet når en benyttet det skriften kaller nedstigningen til templet.

- Men da han nærmet seg nedstigningen fra Oljeberget, begynte hele disippelflokken i glede å love Gud med høy røst for alle de kraftige gjerninger de hadde sett. Luk 19:37 NB

I Kedron-dalen var der mange graver og folket ville ikke gjøre seg urene før de gikk inn i templet. Det over denne gangbroen de brakte blodet fra den røde kvigen ofret på Mipkad-alteret på Oljeberget på den store forsoningsdagen.

toppen

JERUSALEM ETTER BYENS FALL ÅR 70

Siden de første gjeterne bosatte seg på den fruktbare høysletten i det som i dag er Israel, har europeiske og arabiske herskere kjempet om Jerusalem. Byens strategiske beliggenhet og religiøse betydning har hatt avgjørende innflytelse på Jerusalems dramatiske skjebne. På 3000 år har den blitt angrepet 52 ganger, erobret 44 ganger, beleiret 23 ganger og jevnet med jorden to ganger. I tillegg har byen vært under israelsk, babylonsk, gresk, romersk, bysantinsk, arabisk, tyrkisk, egyptisk, kristent, osmansk og britisk herredømme. (Kilde: Internett)

Jerusalems historie er både lang og komplisert. Det er derfor umulig å skrive en fullstendig oversikt over hele historien i disse spaltene. Men vi kan berøre noen av de store hendelsene som så sterkt berører denne hellige byen.

ROMEREN TITUS ØDELEGGER JERUSALEM
Vi ser at Jerusalems historie er sterkt knyttet til de store verdensrikene som eksisterte opp gjennom historien. Vi befinner oss nå i den perioden hvor Romerriket eksisterte som en verdensmakt med Rom som sin hovedstad. Jødene gjorde opprør mot romerne og dette opprøret fant først og fremst sted i tiden fra 66-70 e.Kr. Dette ble den store ulykken for det jødiske folket hvor endog deres fantastiske tempel ble ødelagt av romeren Titus og hans legioner. Denne hendelsen er forutsagt hos profeten Daniel.

- Etter de sekstito ukene skal Den Salvede utryddes og intet ha. Byen og helligdommen skal bli ødelagt av folket til en fyrste som kommer – og slutten på det er oversvømmelse. Og inntil enden er det krig, ødeleggelse er fast besluttet.
Dan 9:26 NB


Beretningen om jødenes kamp mot overmakten er nøyaktig nedskrevet av Josephus Flavius hvis navn opprinnelig var Yousef ben Matitjahu. Av historien kan vi forstå at jødenes tid som nasjon var for en stor del over. Det samlende midtpunkt, templet var ødelagt og fungerte ikke lenger som mellomledd mellom Jehova og folket. Jødene ble spredt over verden og møtte sin skjebne som et knekket folk.

KEISER HADRIAN OG OPPRØREREN SIMON BAR KOKBHA

Men den jødiske opprørsånden var ikke lett å knekke. Mange jøder bodde fremdeles i Judea og nå fremsto det en ny leder som ville frigjøre folket fra det romerske åket. Han navn var Simon Bar Kokhba. Med han startet den andre større opprøret mot romerne. Denne Simon hadde store lederegenskaper og ble sett på som en Messias. Han skulle lede jødene til den lovede friheten og til gudsrikets herlighet.

Det ble opprettet en jødisk stat som varte i to år (132-135) før romerne igjen satte inn store militære styrker for å knuse denne oppstanden med makt. På den tiden hersket keiser Hadrian (117-135) som i begynnelsen av sin regjeringstid tok jødene under sin beskyttelse. Historien forteller at Hadrian ønsket å gjenoppbygge templet i Judea og kalle Jerusalem Aelia Capitolina. Det ble det ikke noe av for jødene ville ikke godta at Jerusalem skulle kalles med et romersk navn.

Da oppstanden under Simon Bar Kokhba begynte var Hadrian uten nåde og opprøret ble slått voldsomt ned. Det som sto igjen av Jerusalems by ble nå jevnet med jorden og jødene ble igjen fordrevet. Hadrian ga Judea navnet Palestina og dette navnet har eksistert på den opprinnelige jødestaten helt til opprettelsen av den moderne staten Israel i 1948 en periode på om lag 1800 år.

DEN BYSANTINSKE PERIODEN
Romerriket ble delt i to, det Vest-romerske riket og det Øst-romerske område. Det Vestromerske riket falt i 476 under trykket fra folkeslag som i mange år hadde trengt inn over de romerske grensene. Keiser Konstantin med tilnavnet «den store», flyttet Roms hovedstad til Konstantinopel allerede i år 330. Dette skiftet var vellykket og ga Romerriket stabilitet. Det Øst-romerske riket varte i nesten 1000 år etter Vest-Romerrikets fall i 476.

Nå begynte den bysantinske tiden. Navnet kommer fra det greske navnet på Konstantinopel, Byzantion. Dette navnet er standard for å beskrive en historisk periode som varte frem til Konstantinopel ble inntatt av sultan Mehmet II i 1453. Denne Mehmet var etterfølger av den muslimske tro og var en stor erobrer som beseiret mange konger og folkeslag. Nå begynte det muslimske herredømmet kjent som det Ottomanske riket. Europa-kartet ble annerledes og den muslimske religionen spredte seg til store deler av Europa, Asia og Midtøsten. Men før dette skal vi se på korstogene.

KORSTOGENE

Vi har alle hørt og lest om korstogene som fant sted i den bysantinske perioden. Disse korstogene hadde som hovedmål å gjenerobre Jerusalem for den kristne kirken (pavekirken). I alt var det 12 korstog som ble arrangert, fra 1095 til 1272. Pavene autoriserte korstogene og den første av disse var pave Urban II ved konsilet i Clermont den 27. november 1095. Han oppfordret alle kristne til å gjøre korstog mot tyrkerne (osmannerne) og befri Jerusalem fra det muslimske åket. De som deltok i korstoget ville få full avlat (tilgivelse) for sine synder.


Ettersom evangeliet ikke lenger ble forkynt, visste ikke massene lenger veien til frelse ved Jesu død og oppstandelse og mange ble mange grepet av pavens løfte om full avlat. Forferdelige ting hendte. Det første korstoget inntok Jerusalem med våpen i hånd i 1099 og hele den muslimske og jødiske befolkningen i byen ble massakrert. Jerusalem ble en «kristen» by og et kongedømme ble opprettet der. De som ledet korstogene var såkalte «riddere», en klasse mennesker som elsket og levde av krigen og fikk utløp for sine morderiske tendenser.

Korstogene var en blodig orgie av krig og ødeleggelse. Tusener av uskyldige mennesker ble drept, jøder så vel som muslimer. Korstogene er det mest skammelige som har funnet sted i den frafalne kirken og vitner om en tid hvor kriken lå innhyllet i totalt mørke. Jødene fikk lide like mye som muslimene og de som drepte fikk full avlat for sine onde gjerninger. Kampen sto om Jerusalem, den hellige byen, hvor Jesus Messias hadde gitt sitt liv for alle mennesker.

Korsfarertiden førte til mange endringer i det hellige land. Mange kirker ble bygget på steder tilknyttet bibelhistorien. Festningsverker kom opp på strategisk viktige steder for faren for angrep fra muslimene var alltid til stede. I Jerusalem og andre steder ble det bygget hus og andre bygninger nødvendig for korsfarerne og deres familier. Mange av disse kan man fremdeles se og turister fra hele verden kan se spor etter den bysantinske tiden og korstogene.

toppen

DEN MUSLIMSKE FREMMARSJEN MOT JERUSALEM

Før korsfarertiden virkelig begynte, var tyrkerne blitt en stadig større trussel mot det bysantinske riket (Øst-Romerriket). Deres fremferd var hele veien preget av vold og maktutøvelse som gjorde at det var sverdet som avgjorde alle strider. De som ikke frivillig underla seg Islam ble utryddet. Selv om Jerusalem ikke er nevnt med ett ord i Koranen, var muslimene oppslukt av tanken på den hellige byen og var villige til å alt på å innta den. Fra Jerusalem ville de sette opp ett av sine kalifater og underlegge seg stadig større områder i det som tidligere hadde vært Romerrikets territorier. Beretningen om at profeten Mohammed red inn i himmelen på sin hvite hest fra nettopp Jerusalem, var også en motiverende kraft for det muslimske kalifatet.


MAMELUKKENE
I motsetning til korsfarertiden var de muslimske kalifatene preget av ustabilitet, intriger og maktkamper. Denne type maktstruktur førte med seg interne kamper mellom herskende familier og slike endte ofte med mord og blodsutgytelse. Det verste av disse kalifatene var mamelukkene. De kom opprinnelig kom fra Egypt og Syria og var ekstremt voldelige. Mamelukkene var ikke-arabiske menn omvendt til Islam. De utviklet seg til å bli en stor hær med fanatiske islamske krigere som beseiret alle sine motstandere. De utviklet sitt eget imperium som dominerte store deler av Midtøsten på 1100 og 1200 tallet. Deres makt ble først brutt da Napoleon invaderte Egypt i 1798.

Det kan vel sies med absolutt sikkerhet av disse århundrene med krig mellom forskjellige muslimske kalifater og korsfarne, var ekstremt voldelige. Alle led og det ble ikke vist nåde. Den som er interessert kan lese mer på internett. Her kan det passe med et ord fra den hellige boken. Jesus sier:

- De skal falle for sverds egg og føres som fanger til alle folkeslag. Og Jerusalem skal ligge nedtrådt av hedninger inntil hedningefolkenens tider er til ende. Luk 21:24 NB

Det Herren sier er at Jerusalem skal oppleve krig og atter krig. Jødene skal føres bort fra byen og til andre folkeslag. Byen skal bli trakket ned av andre som ikke hører til Israels folk. Men denne tiden skal ikke vare for bestandig. Det kommer en tid da disse hedningefolkenes tider tar slutt og Jerusalem skal igjen tilfalle Israels barn. Vi ser at begynnelsen til denne profetien har allerede begynt og vil fortsette inntil dagen da ingen andre en jødene skal være i full kontroll av sin egen by. Men før dette skjer og Messias kommer igjen, vil Jerusalem oppleve den store trengselen. I den perioden vil Jerusalem bli nedtrådt av en mengde ikke-jøder med
onde hensikter.

JERUSALEM ENDRER SEG

Det sier seg selv at i perioden fra Jesu tid og til nå, har byen Jerusalem endret seg dramatisk. Den opprinnelige byen ligger flere meter under gatenivået i dag. Jødiske arkeologer er kontinuerlig engasjert med utgravninger i byen og sinner stadig ting som forteller om byens omveltende historie gjennom lange tider. Det meste av historien er skjult under jorden mens andre ting fremdeles er synlig for det blotte øye.


I dag er Jerusalem en topp moderne by. Jødene har klart å bevare mye av det gamle og likevel utvide og modernisere byen. Infrastrukturen funger utmerket og tryggheten for byens borgere er godt ivaretatt. Politi, helsevesen og andre etater oppleves som adekvat og byen er simpelthen en opplevelse.

JERUSALEM I MODERNE TID

Når vi ser tilbake på Jerusalems historie og sammenligner byen med det den er i dag, finner vi at byen har forandret seg dramatisk. I dag er Jerusalem en topp moderne by bortsett fra gamlebyen som bevarer sitt preg fra tidligere tider.
Gamlebyen innenfor murene, fremstår som det var før med sine tradisjoner og sin inndeling. For gamlebyen er inndelt i fire seksjoner:

1) Det jødiske kvarteret,
2) det arabiske kvarteret,
3) det armenske kvarteret, og
4) det kristne kvarteret.


Det finns flere porter inn til gamlebyen: 1) Herodes-porten, 2) Damaskusporten, 3) Ny-porten, 4) Jaffa-porten, 5) Sions port, 69 Møkk-porten, 7) Den gylne Porten.

DAGENS AKTUELLE SITUASJON

Vi har alle fulgt med i den senere tids hendelser i forbindelse med Jerusalem. Det ser ut til at hele verdens oppmerksomhet har blir sentrert omkring byen og det faktum at Jerusalem endelig er blitt erklært jødenes udelelige hovedstad.

Vi er ikke i tvil om at president Trump er hovedårsaken til dette i det han erklærte Jerusalem som Israels hovedstad. Dette skjedde i Washington den 4. desember 2017. Det ble straks sterkt negativ reaksjon blant alle verdens nasjoner tilknyttet FN og de fleste stemte imot denne beslutningen. Bare noe få stemte for. Denne avstemmingen i FNs hovedforsamling er ikke bindene.

Alle USAs presidenter har lovet at de vill flytte Amerikas ambassade fra Tel Aviv til Jerusalem, men ingen av disse presidentene har fulgt opp sine løfter. President Trump er den eneste amerikanske president som har gjennomført det han lovet i valgkampanjen og han er den første presidenten som har anerkjent Jerusalem som Israels hovedstad.

HVA SIER GUDS ORD?
Dette er en lang historie som jeg ikke skal gjenta her. Men mine tanker går til skriftavsnitt i Bibelen som taler klart om Jerusalem i den siste tid.

- Se, jeg gjør Jerusalem til en tumleskål for alle folkeslagene rundt omkring. Når Jerusalem blir beleiret, skal det også gå ut over Juda. Det skal skje på den dagen at jeg vil gjøre Jerusalem til en løftestein for alle folkene. Alle som løfter på den, skal såre seg selv. Ja, alle jordens hedningefolk skal samle seg mot det. På den dagen, sier Herren, vil jeg slå hver hest med skyhet og dens rytter med vanvidd. Men over Judas hus vil jeg opplate mine øyne, og alle folkenes hester vil jeg slå med blindhet. Sak 12:2-4 NB

Det er her tale om den fysiske staden Jerusalem i Israel. I dette lange bibelstudiet skal vi gå gjennom noe av Jerusalems historie og forhåpentligvis finne mye interessant stoff der.

HATET FRA FOLKENE RUNDT OMKRING
I endens tid skjer der dramatiske ting med Jerusalem. Det skjer hendelser som forskrekker de folkeslagene som holder til "rundt omkring". Det geografiske området er Midtøsten og de forskjellige landene der. Vi kan nevne, Jordan, Egypt, Libanon, Syria, Iran og Irak. Sikker kunne vi inkludere flere andre land også. Ikke minst landene i Europa, de som har samlet seg i det vi kjenner som EU. Her er de som hater Israel og vil ødelegge staten:

- For se, dine fiender larmer. De som hater deg, løfter hodet. Med svik legger de hemmelige planer mot ditt folk, og de rådslår mot dem du verner. De sier: Kom, la oss utslette dem, så de ikke mer er et folk, slik at ingen lenger minnes Israels navn! For med ett hjerte rådslår de med hverandre, mot deg inngår de pakt – Edoms telt og ismaelittene, Moab og hagrittene, Gebal og Ammon og Amalek, Filisterland og de som bor i Tyrus. Også Assur slutter seg til dem, de er blitt en arm for Lots barn. Sela. Gjør med dem som med Midian, som med Sisera, som med Jabin ved bekken Kisjon! Sal 83:3-10 NB

EN TUMLESKÅL MED BERUSENDE VIN
Jerusalem skal bli en "tumleskål" for alle disse nasjonene. Hva er så "en tumleskål"? Ordet på Hebraisk er ra'al og forekommer bare én gang i Det gamle Testamentet. Det beskriver en skål med alkohol/vin som, når det drikkes, fører til en fyllegang med ustøhet og skjelving.

Denne tilstand ser vi nå blant mange nasjoner hvor deres regjeringer er i en tilstand av drukkenskap. De har blitt "fyllesjuke" og virrer omkring og kan ikke bestemme seg for det rette.

ISRAEL BLIR BELEIRET
Alt dette skjer samtidig som Israel trues av krig på flere kanter fra landene "rundt omkring". De som følger med i dagens hendelser i Midtøsten, ser tydelig at flere av landene i Israels umiddelbare nærhet, truer jødestaten med utslettelse. Det er i første rekke Iran (Persia) som sammen med Hizbollah i Libanon, har rettet sitt hat og sine raketter mot Israel.

Videre ser vi hvordan Hamas i Gaza i disse dager gjennomfører vanvittige angrep med sivilbefolkningen som skjold, målbevisste forsøk på å bryte gjennom grensegjerdet mellom Israel og Gaza. Men IDF står imot og klarer å beskytte seg mot disse angrepene. Samtidig ser vi at De Palestinske Selvstyremyndighetene (PA) også vil gjøre fysisk opprør mot Israel ut fra Vestbredden og Ramallah. Dette er det bibelske Juda og Samaria.

Her møter vi igjen et annet uttrykk som beskriver Jerusalem i en tid som denne. Profeten Sakarja sier at Jerusalem skal bli "en løftestein" for alle folkene. Nå er det ikke lenger bare folkene rundt omkring, men "alle folkene". Hva er "en løftestein"? Ordet på hebraisk er "ma-amasah" som betyr tyngende. Jerusalem er altså en tyngende stein (løftestein) som folkene vil prøve å løfte på, antageligvis for å flytte jødene ut fra sitt land til et annet sted på jorden.

DE SKADER SEG SELV
Vi har kanskje selv prøvd å løfte på steiner som lå i veien men mange har fått "et kink i ryggen". Det var ikke meningen, men steinen var langt tyngre enn vi trodde. Se hvordan nasjonene i FN hundrevis av ganger har fattet resolusjoner mot Israel, for å prøve å flytte på denne tyngende nasjonen, men til i dag har Israel ikke vært til å rokke på. Deres land og skjebne er knyttet til Guds frelsesplan selv om erstatningsteologien vil påstå at Israel ikke har del i profetordet lenger. Dette er den største løgn i den universelle kirken og millioner av kristne tror på dette.

ALLE SAMLER SEG MOT ISRAEL
Vi vet at tiden for Jakobs trengsler nærmer seg. Antikristen vil komme og sammen med den falske profeten vil de samle alle jordens hedningnasjoner til kamp mot Israel. Vi har ikke kommet så langt ennå men Jesus kommer snart og det gjelder å følge med.

Jerusalem skal ennå gjennomgå mange lidelser men så kommer Jesus tilbake med alle sine hellige og setter sine føtter på oljeberget. Da kommer 1000 år med fred og Jerusalem blir den store kongens stad.

- Men jeg sier dere: Dere skal i det hele ikke sverge, verken ved himmelen, for den er Guds trone, eller ved jorden, for den er hans fotskammel, eller ved Jerusalem – for det er den store konges by. Matt 5:34-35 NB
 
     
  Se mange flere bilder av det moderne Jerusalem  
  Last ned og skriv ut dette dokumentet som PDF  
     
     
  toppen  
     
 
 

Webmaster: Torolf Karlsen, Epost: torolf.karlsen@sannhetenoglivet.net